www.birgitteegilsdottir.blogspot.com
NY BLOGG!!!
Der vil jeg prøve å oppdatere underveis:)
Bare ett doegn paa fly saa er vi hjemme
Har oensket meg rent sengetoey, ny tannboerste og grandiosa naar jeg kommer hjem (og foresten hadde det ikke vert saa dumt med nybakte boller, brunost og tine melk). Grunnet mine oensker er; rent sengetoey er ikke en selfoelge paa hostellene rundt om i Soer-Amerika, naar man faktisk lukter at sengetoeyet er rent - digg. Men det har skjedd ytterst faa ganger, kan sikkert telle det paa en haand. Ny tannboerste, det har kanskje de fleste lyst paa etter to og en halv maaned i toalettmappa! Grandiosa, ganske enkelt, jeg vet hvordan det smaker, jeg vet jeg liker det og jeg har spist det mange ganger foer. Aa bestille mat fra en meny paa spansk er ikke alltid like enkelt...
Ellers har vi de siste dagene ligget aa snoerret om kapp om nettene. Ikke saa rart etter alle temperatursvingningene vi har hatt i det siste. Proevde aa skrive en blogg om det her en dag, men ga opp.
Uttdrag: Dro videre med nattbuss til Uyuni, 14 timer paa buss og iskaldt. Det var ti grader paa bussen og vannet paa vinduene froeys til is. Detta var ikke vi forberedt paa, saa med sandaler og kortbokse satt vi under hvert hvaart pledd og hutret og froeys. Etter dette dro vi til Chiles kyster for aa proeve aa faa varmen tilbake, dette lyktes vi i, men desto kaldere aa komme tilbake til 4000 meters hoeyde igjen der vi er naa, La Paz.
Siste dagen vaar har vi brukt godt, da vi har vert ute aa syklet. Vi tok risken, skrev under paa at dette kunne medfoere varige skader eller doed og satte oss paa sykkelen. Saa fra 4700 moh. tok det oss fem timer aa komme ned paa 1100 moh. Stupbratt ned paa den ene siden, og guiden ba oss om aa sykle paa ytterkant!? Ja, ja, hva annet kunne vi gjoere, men skjoente fort poenget. Da alle galninger som ville sykle fort, kunne sykle forbi paa innerkant og slapp og risikere livet hver gang de skulle forbi.
Saa etter aa ha overlevd veien som er rangert til verdens farligste, ha inntrykk fra utallige opplevelser og minner jeg aldri vil glemme skal det bli godt aa lande paa norsk jord igjen.
Waynapicchu
Det fjellet er det nemlig mulig aa bestige, 400 mennesker faar hver dag lov aa klatre til toppen. Og da mener jeg klatre til toppen med et godt tak rundt waieren som er festet langs fjellsiden oppover mot toppen. Foer her har jeg snakket om bratte fjellsider og dette var ingen unntak. 45 minutter brukte vi opp trappetrinnene til toppen og toppen var virkelig en topp, der vi gikk aa hadde et stup den paa alle sider, og det var langt ned.
Nedoverturen ble gjort sidelengs, sittende og med god klaring til kanten. Sittende paa ett trappetrinn for saa aa ake seg ned paa neste trinn.
Etter aa ha kommet trygt ned og signert oss vel nede, vet jeg ikke hvor betryggende det er aa faa vite at i fjor var det fem stykk som omkom under bestigningen av Waynapicchu.
Machu Picchu
Fire dager i fjellet, 8 mil tilbakelagt og noen hoeydemeter opp og ned; du kan tro vi lukter godt og skitne klaer maa veie mer enn rene. Sekken min har blitt saa tung!
En gruppe paa 16 stykk skulle sammen gaa inka-trail. Fleste parten var fra Canada, men vi gjorde det ikke saa vaerst med aa til sammen bli fem nordmenn. Og nordmenn i fjellet, skulle jo tru vi ville danne teten, men sykdom og en sprek soer-afrikaner hindret oss i det (fint aa ha noe aa skylle paa...) Startet paa 3000 moh. og ferden gikk oppover. Foerste dagen bare litt oppvarming med 400 meters stigning foer vi campet for natten.
Og vaere med paa en guidet fjelltur vi har betalt flesk for, skal jeg si deg det er service innkludert! For det foerste baerte vi ikke bagasjen vaares selv (noen (AK :)..) vil kanskje ikke kalle dette en ekte fjelltur, men...) og naar vi kom fram til campen var allerede teltene satt opp, kokken hadde laget velkomstdrikk, middagen var ferdig og vi fikk servert varmt vaskevann paa teltdoera. Og alt hva baererne baerte. Aatte telt, pluss kjokkentelt og spisetelt. Stoler og gass, nok til aa lage mat i fire dager, koke drikkevann og varme vaskevann, og paa toppen av hele opppakkninga; en kartong egg. Og baererne gikk akkuart samme rute som oss, men de skulle vaere framme foerst og de gikk sist fra campen. De sprang jo omtrent. Saa i stedet for aa rope "kamel, kamel" som vi gjordet opp Sinai fjellet i Egypt, ble det "porter, porter".
Andre dagen var hakket vaerre, da vi skulle helt opp paa 4200 meters hoeyde. Du vet naar du ser toppen, du er virkelig sikker paa at det er toppen og at det ikke kommer en ny topp bak, da pleier ihvertfall jeg og faa litt ekstra energi og de siste meterne blir plutselig ikke saa tunge. Du glermmer alt strevet og nesten smaa loeper opp til toppen. Saann er det ikke naar du er paa 4200 moh.! Det var ti meter igjen, kunne ikke ta feil av det var toppen jeg saa og der maatte utsikten nytes og pusten trekkes dypt foer de siste meterne kunne tilbakelegges, enda det ikke var lenger enn fem minutter siden sist utsikten ble beskuet og svette ble erstattet med vann.
Tredje dag ble to pass besteget, men ikke saa tunge som gaarsdagen, foer "the gringokiller" (gringo-hviting) skulle ta knekken paa baade legger og knaer. To timer med trappetrinn, nedover.
Siste dagen var det opp klokken 03:30 for aa komme oss av gaarde tidsnok til aa se soloppgangen over Machu Picchu. Det rakk vi fint og taaka lettet akkurat tidsnok til at solen kunne fange Machu Picchu. Detta hadde vi gaatt i tre og en halv dag for aa oppleve, og det var verdt det!
Jungelen
Da var fire jungeldager over. Nesten litt trist! Fisking, bading, nattvandring og mye, mye mer.
Kom oss til Lago Agrio etter aatte timer paa nattbuss, derfra var det tre timer med bil innover i jungelen og saa enda to timer med baat videre lenger inn i regnskogen. Der ble vi moett av en liten indianerfamile som drev Samona lodge. Her ble vi vartet opp sammen med andre reisende, tre netter og fire dager. Saa da har jeg fanga min egen piraia fisk og det bare med en bambusstang, en snor og en kjoettbit i enden:) 
Paa kvelden dro vi for aa se delfinene svoemme i vannoverflaten til stillheten av solen som var paa vei ned. En etter en hoppet vi da ogsaa uti elva, vannet var herlig varmt, solen forsvant og tilbake paa lodgen sto en tre retters middag klar. 
Stearinlysene var tent og med innsekter krypende over, oppi, under og rundt maten ble vi gode aa mette. Saa var det bare aa krype godt under hvert sitt myggnett og sovne til susen av lydene fra baade slanger, aper, papegoeyer og andre ville dyr.
Morgenene var det tidlig opp og ut paa fuglesafari foer frokosten kunne inntas. Og slik ble dagene fylt, kanopadling, avslappning i hengekoeya, indianerlandsby og kveldene ut for aa lyse etter aligatorer. Saa med en lommelykt lysende fra side til side fikk vi ikke bare oeye paa aligatorer, nei, ytterst paa en gren hengende over elva satt en liten Boaslange. Skjoenner ikke hvordan guiden fikk oeye paa den, men det som er sikkert er at alle skulle faa se, saa sjafoeren manovrerte baaten helt inntil og liksaagodt under den grenen. Ingen tvil; det var en slange. Hadde den slangen funnet det for aa godt aa sluppet taket hadde vi faat en passasjer til. Saa med Rita og Esther dukkende i setene bak meg, ble jeg vitne til en dansende slange over hodene paa mitt reisefoelge. En dansende slange er ikke godt humoer! Saa med hvesende lyd og tunga godt plassert utenfor munnen tok slangen vei tilbake til jungelen.
Kanopadling var ogsaa ett kapittel for seg, for med en ustoedig kano tok vi oss fram nedover elvebredden. Rita satt bak meg, uten aare, og kommanderte oss ut av buskene langs siden. Jeg maatte ro som en gal for ikke aa havne inn i edderkoppnett (vi kantra nesten pga. det nettet) og andre vekster. Esther satt ogsaa uten aare, men hun var travelt opptatt med aa oese vann, da det var sprekk i kanoen. Hver gang jeg eller vaar privat padler bakerst byttet roside eller beveget oss litt, stroemmet det nok av vann inn sprekken. Saa etter to-tre timers padling ble jeg helt stoel i rompa av aa sitte balanserende paa en treplanke.
Rett foer vi skulle tilbake til Quito fikk vi malt noe streker paa oss av saften fra en frukt. Trudde det skulle bli lett aa fjerne, saa fikk litt i fjeset ogsaa. Strekene syntes ikke med en gang, men etter noen timer ble streken faktisk ganske godt synlige, svarte. Naa ser jeg ganske herpa ut, for etter aa ha gnidd det bort har jeg istedet faatt skrubbsaar. Vet ikke hva som er best jeg, skrubbsaar eller svarte streker...? Og naar vi snakker om saar, saa er leggene mine like ille, for med 50 stikk oppetter leggene og en uutholdelig varme om nettene er det ikke snakk om noe annet enn at det skal begynne aa kloe. Det er ikke myggestikk vi snakker om, men kan ikke komme paa hva det dyret som stakk heter, stikkene ligner paa smaa blemmer og er utrolig lett og kloe hull paa. Saa 50 stikk kloende til blods ser ikke akkurat leggende mine fine ut.
Jungelturen gikk fort og jeg savner nesten allerede tilbake. Men naa venter Machu Pichu, skal moete gruppa i morgen foer vi tar fly til Cusco og begynner den fire dagers lange vandringen paa inkaenes gamle stier.
Vi snakkes!
Forvirrende busskultur
Da den foerste bussturen i hoest, naar jeg kom flyttende til Trondheim by, klarte aa lage kaos i tankene mine, kan du jo tenke deg hvilket rot det blir av bussturene her nede.
I dag skulle vi legge igjen noen fotspor paa verdens midtstripe, ekvator, og da var lokale bybusser transportmiddelet. Etter langt om lenge fant vi busstasjonen, hvis vi kan kalle det en busstasjon. En helt vanlig fortauskant i storbyen Quito (Ecuadors hovedstad). Du lurer sikkert paa hvordan vi visste at det var akkurat den fortauskanten vi skulle staa paa. Svaret er enkelt aa greit, du vet saann ca. omraadet bussen skal gaa fra, der gaar du litt fram og tilbake, over veien, tilbake over veien, opp et kvartal, ned igjen to kvartaler, inn en sidegate og plutselig faar du oeye paa en buss det staar ekvator paa. Da er det bare aa gaa dit og vente paa neste buss, bussen du nettopp saa rekker du selfoelgelig ikke , da du maa over veien igjen og opp et kvartal. Saann fant vi riktig buss. Spoerre noen er til lite hjelp, da det eneste vi skjoenner er retningen de peker i.
Bussene har ellers en sjafoer og en "loepegutt". "Loepegutten" staar i doeraapningen og roper bussens destinasjon om og om igjen. Hva han roper faar du som regel ikke med deg da det gaar i et tempo der det er snakk om tienedeler foer du slaar kroell paa tunga.
Og naar skal du betale bussbiletten? Kjoeper man bussbiletten paa forhaand har vi ved et par anledninger brent oss paa aa hoppe paa feil buss. Bussturen blir da dobbel saa dyr pga. bussbiletten som maa kjoepes maa nytt. Det beste er aa betale naar bussen nesten er framme og vi skal av. Men naar vi som i dag plutselig hopper paa en buss det er normalt aa betale paa forhaand, som paa t-banen i Oslo. Da er det bare aa haape paa det beste... Og kontroll ble det heldigvis ikke.
Bussturen til ekvator tok om lag en time, mens aa oppleve stripa der det er like langt til sydpolen som til nordpolen tok ikke lenger enn noen bilder, innpaaslitne turister og en hot dog med cola. Saa var det bussturen hjem igjen. Utrolig nok klarte vi aa komme oss hjem, kun med en feilberegning. Hvem sa at vi maatte bytte buss? (Ok, to da hvis du regner med ufrivillig sniking) Men bussbytte gikk fint.
Kjentfolk i utlandet er alltid kjekt!
Vi kom til Latacunga, la oss inn paa hostel og ringte Cristian. Cristian kom aa hentet oss, tok oss med paa biltur rundt i byen, dro for aa spise og hilste paa venner foer han maatte paa skolen igjen. To netter tilbrakte vi i Latacunga foer vi dro videre til Quito, og vi fikk flere anledninger til aa se Cristian igjen.
Et av hoeydepunktene paa turen!
Togtur rundt Djevelens nese
Saa toeffende av sted tok en gammel lokmotiv-vogn seg fram langs fjellhyllene i Aluasi, stupbratt ned paa den ene siden, fjellberg paa den andre siden og rundt den saakalte "djevelens nese".
Men togturen var ingen rundtur, saa halvveis maate toget snu, og snustasjonen var plassert i bunnene av dalen. En velkjent metode for at det ikka skal bli alt for bratt nedover dalsiden, er vel aa lage sikk sakkvei nedover fjellsiden. Den metoden er ogsaa godt kjent her, saa jernbanespor i z formasjon, hvordan gaar det seg til, naar toget gaar langs enn fjellhylle og det ikke er plass for aa snu (det var jo det vi skulle i bunnen av dalen for...)? Loesningen var enkel og grei, vi rygger bare ned fjellsiden. Saa skrekkslagene var vi vitne til et ryggende tog nedover en dalside i Aluasi. Vel nede i dalen kunne vi ta til aa kjoere riktig vei igjen, foer vi var ved snuplassen.
Aa snu et tog trengs det smarte loesninger for! Aa skjoenne det jeg naa skal skrive trengs det smarte huer til, men skjoenn det den som skjonn det vil. Snuplassen var ihvertfall formet som, ja... det kunne ligne paa eifeltaarnet, der toget kjoerte opp den ene siden og rygget ned den andre siden, toget hadde dermed snudd.Saa var det samme vei tilbake og denne gangen ryggende opp fjellsiden.
Saa skrivende med en NSB sponset kulepenn og en slekt full av jernbanefolk gaar tankene mine til norske sporbaner og onkel som hadde hatt nok aa sette fingrene i her. Sporskifte skjer vel ikke akkurat paa denne maaten hjemme i Norge, onkel!
...hold deg i karmen og lek du er med, dermed saa homper vi opp og ned...
Men apropos homper sa er det noe de har skjoent seg paa her i Soer-Amerika. Kanskje ikke akkurat de hompene jeg snakket om i stad , da de hompene ble mer komiske enn en noedvendighet. Du kan jo se for deg en buss, ikke av den nyeste typen, alle setene var opptatt og eller ganske full av bagasje. Saa kommer en av disse hompene, helt uforberedt og kraftig. Alle i bussen letter fra setet og da mener jeg virkelig mister kontakten med det de sitter paa. Men det er jo ogsaa en maate aa komme i kontakt med de en sitter ved siden av paa, man kan jo ikke annen enn aa smile aa le litt der en sitter aa hopper av gaardet.
Men homper av noedvendighet, det er de de har skjoent seg paa, men da skifter de kanskje navn fra homper til fartsdumper. Uansett homper eller fartsdumper, hjemme i kirkevollfeltet tror jeg fartsdumpene er laget av noen ufaglaerte, for man kan egentlig ikke kalle de fartsdumper (kanskje bare homper, egentlig), men her, her er de saa smaa, men alikevel saa store at bilene maa helt ned i gaa fart.
Ja, ja homper eller fartsdumer, her i Aluasi er det ikke bare bussene som homper av gaardet, det vi egentlig kom hit for var togturen rundt "Djevelens nese".
Skrujern eller skrutrekker?
Vi har en liten diskusjon paa gang her; heter det skrujern eller skrutrekker (saann ting du skrur ut og inn skruer med)? Eller er det to forskjellige ting?
Vi er to mot en da, saa egentlig burde bare Rita gi seg, skrutrekker du liksom.
Baños?
Det ble ihverfall vi, hadde tenkt oss til Baños, det saa jo greit ut paa kartet, laa bare en mil fra Cuenca, det skulle gaa busser hvert 10 minutt fra bussterminalen. hva kunne vel bli enklere? Saa vi bestilte oss buss fra Loja til Cuenca, saa oss ut et hostel i boka og hadde alt klaret til vi skulle ankomme Cuenca og videre Baños.
Men foerste tabbe ble feil buss fra Loja, hadde forstaatt dama i skranken feil og misforstaat klokkeslett, saa vel uvitende om at bussen vaares gikk fra oss, satt vi aa inntok en mindre god frokost. Men vi kom oss fra Loja, det kostet oss bare dobbelt saa mye enn det det hadde trengt. Saa en time forsinket begynte det aa bli moerkt naar bussen annkom Cuenca.
Buss til Baños, en hjelpsom mann proevde aa forklare oss, men spansken vaar er jo som sakt ikke av beste kvalitet saa, saa da han begynte aa prate om Ambate, 6 timer, nei, nei, han proevde aa lure oss var konklusjonen. Bussen skulle jo gaa vert 10 minutt og koste 2 kr. Vi ristet mannen av oss og kom oss ut av bussterminalen, og der kom bussen til Baños. Perfekt, akkurat som det hadde staatt i boka.
Vel fremme godtroende om at dette var Baños, hadde det blitt moerkt og ingen taxier aa se. Da var det bare aa begynne aa traske avgaare, hostellet vi hadde sett oss ut var bare aa glemme, vi fikk ta det foerste som kom. Hostel Primavera ble vaart hjem for natten, ikke av de billigste, men det fristet mer enn aa gaa ute i moerket (selv om klokka bare var 7).
Saa neste dag, tok vi pikk pakket vaart, hyret en taxi og tenkte vi skulle komme oss til et litt billigere og mer sentralt hostell i Baños. Taxi mannen skjoente ikke stort og vi skjoente enda mindre da han begynte aa kjoere tilbake til Cuenca. Saa da han og begynte aa snakke om Ambote, begynte det aa gaa opp et lys hos oss jentene. Vi skjekket kartet og der ja, det var ikke bare et sted i Ecuador som het Baños. Ja, ja, Moss eller LIllehammer, samme det. Men det virkelige Baños faar vente litt, vi faar utforske Cuenca i mellomtiden:)
Vilcabamba fra hesteryggen
I dag er nesten hele landsbyen i begravelse, mens vi har vert paa fjelltur med hest. Vilcabamba ble oppdaget og kjent for sin utrolige hoeye levealder (80-120 aar), saa vi drikker lokalt kildevann og spiser oss gode aa mette paa lokal mat i haap om aa faa utdelt noen ekstra aar, for aa vaere litt framtidsrettet.
Det andre det er aa gjoere her bortesett fra aa drikke lokalt kildevann, er aa ta en ridetur opp i fjellsidene. Noen jubler av glede, mens andre blir mer konservert (saann som meg). Men to mot en, da er det bare aa gi seg og opp paa hesteryggen maatte jeg. Saa oppover fjellsiden, over elva og langs smale stier i fjellskraaningen bar det seg fremover. Inne i mitt hode gikk korte boenner om at dette maatte gaa bra og at veien hjem maate bli en annen enn den vi red paa naa. Saa etter 1, 5 time oppover fikk rompa endelig en hvil og vi kunne nyte utsikten over "sleeping whoman" og store fossefall.
Saa var det opp paa hesten igjen og du trur ikke, cowboy mannen snur hestene og turen gaar tilbake den veien vi kom. Hvordan skal detta gaa? Paa stier der det er skummelt nok aa gaa paa beina, og der sitter jeg balanserende oppe paa en hest (naa ler du vel godt Elisabeth, hehe). Atpaatil skulle det begynne aa regne, saa da hesten begynner aa skli mer nedover enn aa gaa, flyr det enda flere boenner inni hodet mitt om at detta maa gaa bra. Bare en time til naa, Birgitte, saa er du nede paa flat mark, og det var jeg. Utrolig nok!
Da var det bare rett fram til vi var tilbake i Vilcabamba igjen, og godt var det. Fire timer siden sist vi saa byen og det var godt aa se den igjen. Saa klissbloete og med vonde romper sa vi hadet til cowboyen vaar, noen mer glade enn andre...
Skumle ting paa hesteryggen:
Hunder som loeper vilsk mellom beina paa hesten
Stor svart ku som kommer loepende paa veien
Hest som mister fotfeste
Naar du ikke ser enden paa fallet (hvis du skulle vaere saa uheldig aa dette av)
Pluss mye mer, men naa har jeg sittet her (paa internet) en time, gidder ikke betale for enda en, saa vi avslutter rideturen her:)
Klem Birgitte!
Lima
Da har vi overlevd Lima ogsaa, var der tross alt ikke saa lenge da, men likevel. 9 millioner innbyggere, og da kan man ikke regne med at alle sammen er like snill som lille uskyldige meg. Taxi sjafoereren tok seg kanskje litt vel godt betalt, men jeg betaler heller 10 kr mer enn aa begynne aa krangle paa et spraak jeg ikke kan.
Det med spraak ja, det er ganske fasinerende, peruanere er merkelig der. Naar vi skulle forlate Lima igjen, staar Rita og jeg og venter paa Esther. Vi ser sikkert litt fortomla ut (ikke saa rart egentlig, halv ti paa kvelden, paa en busstasjon i Lima), men det kommer en bort til oss aa spoer om alt er bra. Jeg svarer ja. Han fortsetter aa si noe som jeg ikke forstaar og jeg forteller at jeg ikke kan spansk. Aa ja, han skjoenner og spoer hvor vi kommer fra, Norge. Naa er det jeg kan av spansk brukt opp. Men han fortsetter, snakker og snakker, jeg staar bare aa nikker og smiler, prover aa forstaa ett og annet ord, men med mindre hell. Han spoer om jeg forstaar og skjoenner at det gjoer jeg ikke, men fortsetter bare aa prate. Han ler og smiler, sikkert av meg. Ganske morsomt, i Norge hadde en slik samtale (hvis vi kan kalle det det) doedd ut ganske fort, men her paa resturranter og andre steder fortsetter de bare aa prate med deg. Litt frustrerende av aa til.
Esther har begynt aa slappe av her nede, det er det som resulterer i at jeg og Rita til stadighet maa staa aa vente paa Esther som enten har bussbiletten paa et lurt sted, glemt veska paa resturranten vi nettopp besoekte eller lagt igjen kameraet paa den forrige internettkafeen vi satt paa. Men vi passer paa hverandre saa det tar ikke lange tiden foer en oppdager hva som er i ferd med aa skje og faar avverget en mindre forglemmelse.
Ja, ja har proevd aa legge ut noen bilder da, men det tar litt tid, saa... Bare aa legge igjen kommentarer og hilsner, koslig aa hoere hvordan det gaar med dere der hjemme i Norge ogsaa:)
Klem fra Birgitte!
Sand saa langt oeyet kan se
Men der framme... groenne traer, noen resturanter og hotell rundt et lite vann. Det kunne ikke bli bedre, en liten oase midt ute i oerkenen. Ikke stoerre enn at etter 10 minutters gange hadde du sett alt. Et avslappende lite sted, omkranset av sanddyner og da mener jeg sanddyner, ja saanne du ser for deg naar du lukker oeynene og tenker paa Sahara.
Hva gjoer man da, med saa mye sand rundt seg? Jo, vi leier oss sandboard, bruker en halvtime paa aa komme oss opp paa en passe stor sanddyne og staar sandboard ned. Det skal sies at det gaar fortere paa snoe, men artig likevel. Saa med sand overalt i klaer, oera, senga og alle andre steder der sand kommer til er jeg glad det er snoe og ikke sand vi staar paa hjemme i Norge.
